Solidaridet i praksis bygger det nye Angola - SOS Barnebyer
Kontakt oss

Bli en partner du også!

Fyll inn skjemaet så tar vi kontakt for mer informasjon om hva et samarbeid med SOS-barnebyer kan gjøre for deg og din bedrift.

Takk for din interesse!

Du vil snart bli kontaktet av oss. Ha en fin dag :)

Vi vil aldri gi din e-postadresse til noen andre. Det vil kun være vi som har tilgang til den. Les mer om våre vilkår

Denne siden benytter informasjonskapsler (cookies) for å bedre brukeropplevelsen. Vi lagrer ingen personlige opplysninger. Ved å trykke OK aksepterer du vår bruk. Les mer

OK

Solidaritet i praksis bygger det nye Angola

Created with Sketch.

Fagforbundets verdier er solidaritet, samhold og omtanke. I barnebyen de driver i Angola i samarbeid med SOS-barnebyer, er disse verdiene grunnmuren.

tekst: Kristin Valla

Tidlig september, på landsbygda i Angola. Lasse Kristiansen, tillitsvalgt i Fagforbundet, står utenfor et lite hus. Det vil si, han vet ikke om det egentlig kan kalles et hus. Det er ingen dør der. Ikke tak. Bare fire vegger og et jordgulv. I huset bor en mor på 25 år med tre barn. Fedrene er borte. Barna har vært underernærte i lang tid. Nå er den unge moren og barna blitt en del av SOS-familieprogrammet som Fagforbundet driver i samarbeid med SOS-barnebyer.

– En jente på 25 år i et hus uten dør. Det er ikke bra, sier Lasse Kristiansen.

– Jeg ville ikke latt mine døtre bo sånn. Da hun fortalte at hun bare leide huset, tenkte jeg: Man leier jo ikke sånne hus. Med hull i veggen. Ikke tak engang. Siden fikk vi vite at det vanligste taket i Angola er en blikkplate som du legger steiner oppå. Det fungerer faktisk helt greit. En sånn plate koster ti dollar.

 

Lasse Kristiansen beskriver engasjementet sitt for SOS-barnebyer som en reise. Foto: Oda Hveem

Han rister på hodet. Blir nesten flau når han tenker tilbake på den lille norske delegasjonen som sto der med dyrt fotoutstyr og klær som kunne lagt tak på hele landsbyen. Kristiansen snakket med den unge moren om framtiden. Om barna hennes, som endelig skulle på skole. Som hadde fått mat. Til slutt spurte han henne: Hva med deg? Hvilke ønsker har du for deg selv?

– Hun drømte om å skrive navnet sitt, sier han.

– Svaret slo meg i magen som en knyttneve. Hun kunne ikke lese, derfor klarte hun heller ikke å orientere seg når hun skulle inn til byen for å ta med barna sine til helsestasjonen. Hennes omsorgsmuligheter ble svekket fordi hun ikke kunne lese skilt.

Et voksende engasjement
Det er når han kommer til denne historien, at Lasse Kristiansen ofte må stoppe opp. Når han holder presentasjoner for kollegene sine i Fagforbundet om SOS-barnebyen de har bygget opp og drevet i Angola de siste 13 årene. Tolv familiehus, skole og barnehage, samt et familieprogram i forlengelse av dette. Da hender det at stemmen blir tjukk og han må hoppe over et lysbilde eller to.

– Jeg trodde jeg hadde et høyt engasjement før jeg reiste dit. Jeg trodde jeg skjønte hva det handlet om, at jeg visste mye. Og det var ikke feil, det jeg hadde tenkt. Det var bare så uendelig mye mer.

Svaret slo meg i magen som en knyttneve. Hun kunne ikke lese, derfor klarte hun heller ikke å orientere seg når hun skulle inn til byen for å ta med barna sine til helsestasjonen.
Lasse Kristiansen

Lasse Kristiansen beskriver engasjementet sitt for SOS-barnebyer som en reise. For han begynte den på Fagforbundets landsmøte i 2005, hvor han kom som tillitsvalgt for foreningen i Oslo. På hver av plassene var det lagt innmeldingsblanketter. Her ble medlemmene oppfordret til å bli fast bidragsyter og bidra med en sum hver måned til Fagforbundets SOS-barneby. Lasse Kristiansen plukket opp blanketten, var positiv til å bidra, men tenkte det var greit å lese det som sto der først.

– Så kom det en arm sigende over skulderen min, sier han og smiler.

– En finger som pekte og sa: Her skal du signere.

Armen tilhørte Stein Gulbrandsen, daværende leder av Oslo Sporveiers arbeiderforening. Det var her, i denne lokale foreningen, at Fagforbundets samarbeid med SOS-barnebyer egentlig startet. Først gjennom et mer beskjedent, men ikke desto mindre viktig prosjekt i Russland hvor foreningen var med på å bygge et hus i en barneby. Det ga resultater, og engasjementet vokste. Foreningen tenkte: Hvorfor må vi nøye oss med et hus? Hvorfor kan vi ikke bygge en hel barneby?

Fakta

Fagforbundet

Engasjement fra innsiden
– I 2005 vedtok vi at Fagforbundet skulle engasjere seg i byggingen av en SOS-barneby i Angola, sier Mette Nord, leder i Fagforbundet.

– Dette er et initiativ som har vokst fram innenfra, og det tror jeg har vært kjempeviktig. Det viser at et lokalt engasjement kan få nasjonal forankring, og det er slik vi ønsker at forbundet skal være. Forbundets medlemmer har mulighet til å bidra til samarbeidet med SOS-barnebyer gjennom et månedlig bidrag. I tillegg holdes det jevnlig lokale arrangementer for å samle inn penger. Hver gjest og bidragsyter til forbundets arrangementer, får ikke en blomst, men et solidaritetsbevis som sier noe om samarbeidet med SOS-barnebyer. Det skaper også en stolthet hos medlemmene, sier Mette Nord.

Mette Nord på lunsj i et av familiehusene i SOS-barnebyen, hvor hun raskt tar jobben med å servere barna. Foto: Bjørn-Owe Holmberg

– De ser at pengene brukes målrettet og konkret, og at de faktisk skaper en forskjell. For at disse husene skal ha verdi, må vi klare å fylle dem med det livet vi ønsker skal være der. Dette er våre familier. Hvert år, når den norske delegasjonen fra Fagforbundet kommer på besøk til barnebyen, arrangerer de vaffelfest. Ingrediensene kjøpes på det lokale markedet: egg, mel og melk. Hundrevis av vafler blir stekt. Det er ikke uvanlig at sikringen går ti-tolv ganger.

– Det å stå der og se alt medlemmene i Fagforbundet har vært med på å bygge opp og den forskjellen det betyr for den enkelte og lokalsamfunnet, er ganske fantastisk. Du får et eierskap til prosjektet som er helt unikt, sier Mette Nord.

Ungdommene i barnebyen har egen dansegruppe, som Mette Nord fikk oppleve da hun var på besøk. Foto: Bjørn-Owe Holmberg

– Det å stå der og se alt medlemmene i Fagforbundet har vært med på å bygge opp og den forskjellen det betyr for den enkelte og lokalsamfunnet, er ganske fantastisk.
Mette Nord

Bygger det nye Angola
– Du skjønner at du er med på å forme noe, sier Lasse Kristiansen. Noe som ikke bare handler om å gi barn en trygg oppvekst rent materielt sett, men om noe enda mer grunnleggende. Om verdier.

– Solidaritet er et viktig begrep for oss i Fagforbundet. Vi ser at denne verdien også er til stede i barnebyen. For kort tid siden, da det var vannmangel, pumpet barnebyen opp det de trengte. Resten fordelte de på veien utenfor til de som trengte det, forteller han.

I tilknytning til SOS-barnebyen ligger en barnehage. Et steinkast bortenfor, en skole. Også disse er drevet av SOS-barnebyer finansiert av Fagforbundet. Skolen har nå vann og kloakk, og eget toalett for jenter, som er viktig for at de skal føle seg trygge. Det er ikke gitt i et land hvor undervisning ofte foregår i skyggen av et tre, og hvor jenter ofte er utsatt for overgrep i sårbare situasjoner.

Lasse Kristiansen fikk en ny liten venn under Fagforbundets vaffelfest. Foto: Ingunn Eriksen

– Angola er et land som fortsatt er i støpeskjeen, påpeker han. Herjet av borgerkrig til 2002, uten skikkelig infrastruktur og styringssystemer. Utdanningen er nøkkelen til å skape en fremtid.

– Det er det alle ungene i barnebyen snakker om. Hvis du spør dem hva de skal bli, så svarer de: Sykepleier! Lege! Lærer! Ingeniør!

Han smiler litt.

– Det er selvfølgelig også en guttunge som skal spille fotball for Manchester United. Men de aller fleste, de skal være med på å bygge det nye Angola.

Tro på egen fremtid
Så er vi tilbake på landsbygda, et stykke utenfor Fagforbundets barneby. Der hvor kloakkledningene ikke når fram. Lasse Kristiansen er på vei for å besøke enda en familie. Fortsatt er han preget av besøket hos den unge moren som ikke kan skrive navnet sitt. Hun som sover uten dør om natten.

Nå møter han en ny mor. Ung hun også. Tre barn. Ingen fedre.

Denne moren har vært med i SOS-barnebyers familieprogram i tre år og er snart klar til å stå på egne ben. Foto: Turid Weisser

Men det er noen forskjeller, det merker han med en gang. Denne moren har vært med i SOS-barnebyers familieprogram i tre år.

– For det første var det noen enkle materielle forskjeller. Hun hadde dør, det var én ting. Tak over huset og innlagt strøm. Og så hadde hun kjøkken. Det var et ganske enkelt kjøkken, men skinnende rent, med kokekar plassert i sirlig orden på veggen. Hver morgen dro hun inn til markedet som lå et kvarter unna. Her kjøpte hun en halv gris. Så tok hun med kjøttet hjem og lagde mat av det mens ungene var på skolen. Om ettermiddagen dro hun tilbake til markedet og solgte ferdigmaten. Planen hennes er å starte et lite gatekjøkken der. Hun skal drive forretning.

Han smiler, blir blank i øynene igjen.

– Forskjellen fra det første besøket var så påfallende. Hele atmosfæren i hjemmet og holdningen hennes. En optimisme og tro på at hun ville klare seg selv. Hun skulle ut av familieprogrammet nå. Det er begrensninger for hvor lenge du får være med. Men hun var ikke bekymret for det. Hun hadde planer, både for seg selv og ungene. Og det var så befriende å se det hvordan hun sto der, på dette velorganiserte kjøkkenet, og var fornøyd med livet sitt.

Tilbake Created with Sketch.