Omstilling for å nå enda flere barn

SOS-barnebyer har drevet programmer her siden 1971, Angela Rosales har ledet arbeidet siden 2010.

– Vi var gode på det vi gjorde, og myndighetene var fornøyde med de ulike tiltakene våre. Samtidig så vi hver dag hvor store problemene var, og hvor mange barn som ikke fikk den omsorgen de har krav på. Vi nådde rett og slett for få av de barna som trenger våre tiltak. Det, sammen med endringer som krevde at vi måtte bli selvfinansiert innen 2020, gjorde at vi måtte sette oss ned og se på arbeidet vårt i en større sammenhengen – se det store bildet, forklarer Rosales.

Nødvendig omstilling
I tråd med at mange land de siste tiårene har hatt økonomisk vekst og i dag tilhører mellominntektsland, har SOS-barnebyer i flere land nå blitt i stand til selv å finansiere sine programmer – både via økt støtte fra staten og gjennom innsamling.

I dette strategiarbeidet så SOS-barnebyer i Colombia at å øke støtten og samtidig få mest mulig effekt ut av pengene for å kunne nå enda flere barn, krevde en stor omstilling.

–  Vi valgte å øke innsatsen på tiltak for å sikre barn god omsorg i sin egen familie. Og vi konsentrerte oss om å sette søkelyset på barn som er utsatt for vold, og reintegrering av barn som har blitt flyttet fra familien sin av grunner som kan forebygges. I tillegg styrket vi vårt påvirkningsarbeid opp mot myndighetene. Målet var å skape endringer, ikke bare for de barna vi har i våre programmer, men alle barn i landet.

Styrker kjerneområdet
Å prioritere noe sterkere, betyr at noe må velges bort. For å kunne sette inn mer ressurser til familieprogrammet som styrker familier i krise, valgte de å fase ut enkelte andre tiltak.

– Vårt kjerneområde er omsorg, og vi ønsker å rette innsatsen mot å støtte familier slik at de kan ta seg godt av barna sine. Da måtte vi kutte ned på noe annet. Det var vanskelig, men nødvendig.

Lar andre overta
I mange land har SOS-barnebyer bygd og drevet skoler, barnehager og medisinske klinikker i forlengelse av omsorgsprogrammene, for å sikre utdanningstilbud og helsetjenester. De siste årene har flere av disse blitt overtatt av myndigheter eller andre organisasjoner, slik at SOS-barnebyer kan fokusere mer på kjernevirksomheten som er omsorg. Det ble også konklusjonen i Colombia.

– En slik omstilling er krevende. For det vi gjorde funket jo, våre tjenester var gode. Å gi barn et godt barnehagetilbud er også et veldig relevant tiltak for familier som vi støtter gjennom familieprogrammet. Men å drive barnehager var det andre som kunne gjøre like godt som oss. Familieprogram med tiltak som styrker familier i en utfordrende livssituasjon derimot, det er det bare vi som gjør. At vi utvidet dette tilbudet og skaper endring for mange flere barn og familier, gjorde oss til en større og mer relevant organisasjon også for myndighetene, som har økt finansieringen.

Mange foreldre mister omsorgen
Og nettopp tiltak som støtter familier i en sosioøkonomisk vanskelig situasjon, er svært viktig i Colombia, forteller Angela.

– Altfor mange barn blir flyttet fra familien, uten at andre tiltak har blitt satt inn først. En av de største årsakene til at barn havner i alternativ omsorg er overgrep, og da uavhengig av hvem som har forvoldt seg mot barnet. Det kan være en stefar, onkel eller lærer, og selv om det er familien selv som varsler om misbruket, har løsningen vært å flytte barnet fra familien. For barnet oppleves det som å bli dobbelt rammet. I en svært sårbar situasjon blir de i tillegg flyttet fra familien, venner, skole og nettverk, og for mange av dem er det eneste omsorgstilbudet de får og bo på en institusjon.

Å flytte barn skal være siste utvei
I mange land har den foretrukne, eller eneste, løsningen på omsorgssvikt, være å flytte barn ut av familien. Ofte har barnehjem eller andre institusjoner vært det eneste omsorgsalternativet, og det har vært gjort lite for å styrke familiene slik at barna kan flytte tilbake igjen.– Tidligere var gjenforening noe myndighetene ikke så verdien av. Dette ble sett på som vanskelig og ressurskrevende. Barna var flyttet fra familien sin og ferdig med det, sier Rosales.

I tillegg til det forebyggende arbeidet, jobber SOS-barnebyer med familier som har mistet omsorgsretten for at de skal bli i stand til å ta seg av barna sine på en god måte, slik at barna kan flytte hjem igjen.

– Barnekonvensjonen sier helt klart at dette er noe barn har krav på. Og vi har vært nødt til å lære opp myndigheten på dette feltet. I 2015 startet vi et prosjekt sammen med myndighetene som sørget for at 100 barn ble gjenforent med sin familie. Vi har tiltak som støtter familiene, og årlig er det rundt 400 barn som kan flytte hjem igjen. Tilbakeføring en også nå del av rammeverket i Colombia.